I was out walking yesterday afternoon, thinking about a collection of poems (in Norwegian) that I hope to publish this year. One of the poems I happened to be thinking about is called Englene (The Angels). As I was walking under some large trees whose branches were covered in snow, some of the snow fell on me, landing softly on my head and shoulders. I burst out laughing, because my first thought was--angels having fun, dropping some snow on me to see my reaction. It was one of those moments that was more than coincidence, at least that's how it felt to me.
Here is the poem, first in Norwegian, and then in English:
Englene copyright 2021 Paula Mary De Angelis
Engler på skulderen min
Som hvisker i øret mitt
Når mørket faller og vinter skraper
Mot vinduene med sine skarpe negler
Engler som vandrer rundt de gamle traktene
Vi hilser dem velkommen selv om
Vi vet at de bor et annet sted
Langt fra denne verden vi kaller hjem
Jeg står i døråpningen og ser utover vinterenga
Dekket med snø og iskrystaller
Den strekker seg så langt øynene kan se
Et kaldt landskap, men et som kaller til meg
Jeg tar på meg kåpe og vandrer ut over den frosne jord
Jeg vet ikke hvor jeg skal men jeg vet innerst inne
At englene som sitter på min skulder vil vise vei
-----------------------------------------------------------------------
Angels on my shoulder
Whispering in my ear
When darkness falls and winter scrapes
Against the windows with its sharp nails
Angels wandering around the familiar tracts
We welcome them though
We know they live somewhere else
Far from this world we call home
I stand in the doorway and look out over the winter meadow
Covered with snow and ice crystals
It extends as far as the eyes can see
A cold landscape but one that calls to me
I put on my coat and wander out over the frozen earth
I do not know where I am going but know deep down
That the angels sitting on my shoulder will show the way
----------------------------------------------------------------------